Å dele broderlig
Brus var forbeholdt lørdager. Ofte måtte søskenpar dele en brusflaske. Delingsmodellen var den som gjaldt for broren min og meg og kunsten å dele med andre var det derfor min mor som lærte meg.
Lørdagsbrus ble kun aktuelt om broren min og jeg hadde oppført oss noenlunde “prikkfritt” i løpet av uken. Håpet om en flaske Donaldbrus (kongen av all brus) på deling gjorde oss sannsynligvis til litt bedre mennesker. Hadde vi oppført oss, ble en flaske brus og to glass satt frem på et vannrett bord. Seremonien foregikk ved at broren min og jeg stod på kne ved hver vår ende av bordet og kontrollerte at mor fylte glassene likt. Her målte vi rettferdighet i millimeter.
Ved større selskaper kunne det være at vi fikk en hel flaske hver. Da benyttet vi oss av datidens største innovasjon; spiker og kork. For å få brusen til å vare lenge, slo vi to hull i korken med en spiker, og så sugde vi den i oss gjennom det ene hullet. Brus var noe verdifullt for et barn på 60-tallet.
Å lære å dele mener jeg er en viktig egenskap for et menneske. Er det ikke en større lykke å gi enn å få?
Deler du ikke er du sannsynligvis død
I dag deler vi ikke brus lenger fordi vi har kjøpekraft nok til å ha brus hver dag, og hvis vi vil, hver vår 1.5 litersflaske. Men vi har likevel mer enn noen gang bruk for vår vilje og evne til å dele med hverandre. Hvordan da? Det startet med at vi fikk telefon og begynte å ringe hverandre. På 80-tallet dukket ordet EDB (elektronisk databehandling) opp i vårt språk. En stund ble nesten alt elektronisk kalt for EDB. Vi forstod nok ikke konsekvensene av å ta i bruk EDB den gangen. En del folk forsøkte til og med å unngå utviklingen ved å si: «jeg forstår meg ikke på EDB, jeg!» Men den unnskyldningen holdt ikke, autoreversen virket ikke. Vi ble alle innhentet av EDBen.
I forlengelsen av EDB fikk vi andre hjelpemidler. Først kom Internett og sånt. Så kom Facebook, Snapchat,Twitter, LinkedIn, Instagram, Pinterest og Google+. Alle redskaper for å dele; gi hverandre bilder, meninger, kommunisere og informere hverandre. Av og til oppdaterer vi hverandre så mye at vi blir helt øre i toppen. Bare i løpet av 1 sekund deles det for eksempel globalt ca 1.000 bilder på Instagram.
I dagens samfunn blir folk mistenksomme dersom du ikke bruker et eller flere av disse verktøyene til å dele. Folk tror at du sannsynligvis er død om du ikke er med og deler.
Ikke alle får like mange hjerter
Jeg har som sagt fra barndommen av vært opplært til at deling skal foregå etter prinsippet likt og rettferdig. For noen få dager siden var jeg ute på joggetur i Oslo. På en mørk vinterkveld steg humøret mitt da jeg fikk se en plakat med Skyr-reklame fra Q-Meieriene. Jeg syntes plakaten var så fin at jeg tok et bilde av den. Et slikt stemningsbilde fra hovedstaden måtte deles med landets Twitter-folk. Godfølelsen kom som en følge av at jeg hadde gitt noe til andre. 5 retweets og 14 hjerter for min Twitter-deling var helt tipp, topp, tommelen opp.
https://twitter.com/QBentM/status/684489654473764864
Noen dager senere la jeg merke til at en fotballspiller også hadde delt et bilde. Han hadde valgt å legge ut et bilde av seg selv og en brødskive med sjokoladepålegg. Han hadde fått 1.250.842 likerklikk, et tall som fortsetter å stige.
https://www.instagram.com/p/BAPuxeZvM_W/
Noe så urettferdig? I selvransakelsen ånd måtte jeg spørre: hva var galt med meg? Var ikke min deling like bra som hans? Kanskje burde jeg kutte ut Twitter? Kanskje jeg heller skulle gjøre som før i tiden og gå ut og møte folk ansikt til ansikt?
Å dele er å gi til noe større
Å samle på “likerklikk” på Instagram og antall “hjerter” på Twitter for egne poster er i beste fall morsomt, men sannsynligvis ikke en form for bærekraftig deling. Å dele ting på sosiale medier for å oppnå noe større eller for å hjelpe hverandre, det er det som er verdifullt.
For syv måneder siden lanserte vi en plattform for at forbrukerne kan dele Q-idèer og Q-forbedringer: Min Q-idé. Her kan du som forbruker legge inn din idè. I tillegg kan andre forbrukere kommentere og stemme din idè. Hittil har det kommet inn over 650 idèer til nye produkter og konsepter. Det er helt utrolig hvor mange som har delt idèer med oss og som dermed hjelper til med å videreutvikle et forbrukerdrevet Q. Full applaus og klapp, klapp til alle som har delt ideèer med oss. Uten moderne teknologi hadde denne plattformen for deling vært umulig.
Zindi er en av dem som har delt sin idè med oss. Hun foreslår yoghurt på tube, som er solid og tåler å ligge skolesekken, eller tursekken, uten å bli knust. Zindi har til og med skissert konseptet. Tipp topp, tommelen opp, sier jeg igjen.
sQueeze-yoghurt er en av mange ideer som er kommet inn på Min Q
Takket være forbrukernes lyst til å dele sine idèer med oss har vi lansert flere konsepter som har ført til kommersiell suksess: 1,75 l melk, Skyr mini, yoghurt i pose, laktoseredusert yoghurt med 30% mindre sukker og en rekke nye smaker. Å dele idèer på denne måten har ført til noe større. Hvordan da? Q eies av Kavlifondet. En stiftelse som gir overskuddet til gode formål. Går Q med overskudd, øker Kavlifondets evne til å hjelpe. For eksempel som i Bangladesh:
Det gror i Nisarons hage i Bangladesh. Nisaron er en av de kvinnene som nå dyrker sin egen grønnsakshage med vekster proppfull av viktige næringsstoffer.
Over 2 milliarder mennesker mangler essensielle næringsstoffer. Det er derfor Kavlifondet støtter etablering av 875 nye grønnsakshager i Meherpur-distriktet i Bangladesh. Grønnsakshagene gir kvinnene mulighet til å ta del i lokal verdiskapning.
Å dele broderlig på sosiale medier er ingen dum tanke. Likt og rettferdig. Og som sagt, du trenger ikke å dele brusen din med oss, men gjerne en produktidè eller en forbedring som kan utvikle Q til et meieri som gjør ting på en litt bedre måte. Sammen kan vi da bidra til noe større: økte midler til gode formål.
«Men hva du ga, kan ingen ta fra deg» – Arnulf Øverland.
