Året før hadde vi doblet omsetningen som følge av forbrukerreaksjoner mot Tine. Vi følte stolthet, fordi forbrukerne fortsatte å velge Q og fordi ansatte i Q viste stå-på-vilje’ i verdensklasse. Vi hadde doblet leveransene i løpet av fjorten dager. Men hvorfor nevner jeg da musikkutgivelser med så dramatiske titler i begynnelsen av dette blogginnlegget? Jeg gjør det fordi de valgte musikktitlene er svært passende på den situasjon som Q-Meieriene var oppe i . På grunn av dårlige rammevilkår ble resultatet bare verre og verre. Desto mer vi solgte, jo flere penger tapte vi. Med andre ord er vi inne i Q-Meierienes mest dramatiske år, hvor det faktisk var ”Matter Of Life And death” eller burde jeg heller skrive ”Matter Of Life Or Death”. En nervekrig om Q var i gang.
Flengende oppgjør med “cowboy – kulturen”
Jeg kom ikke, og kommer fortsatt ikke, inn på Tines årsmøte. Det kan jeg godt forstå. Likevel var det mulig å måle stemningen hos konkurrenten, ved hjelp av Nationens rapporter. I april 2006 refererte Nationen fra årsmøtet til Tine.
Flere av årsmøteutsendingene hadde tatt ordet og mente at Tine var for veike i konkurransen fra Q-Meieriene på Jæren, som betalte 20 øre mer pr liter melk enn Tine. Avtroppende styreleder , Jostein Frøyland, forsvarte Tine på denne måten: ” Denne saken er den tyngste og mest frustrerende jeg har vært gjennom i min styreleder-periode i Tine. Bøndene har blitt sine egne verste fiender i denne saken. Vi har oppført oss som tosker hele gjengen og murt oss inne i et hjørne vi ikke kommer ut av. Melkeprodusenter har kommet til meg og bedt meg om å skaffe dem høyere melkepris. Etterpå har de meldt overgang fra Tine til Q-Meieriene. Og det er fullt legitimt å gå over til Q-Meieriene, men de gjør det uten å stile krav til Q om å beholde riktig prisnivå, i stedet for bare å presse på pris. I en slik sammenheng er bøndene blitt sine egne verste fiender. Cowboyene blant melkeprodusentene på Jæren har presset og sprengt på regelverket for samdriftene. Og det er ingen hemmelighet at det er disse som i stor grad leverer til Q-Meieriene, selv om ikke alle kan skjæres over en kam.”
Faksimile DN tirsdag 3. oktober 2006
Før jernbanen kom, i 1850-årene hadde cowboyene i Amerika sin storhetstid. Cowboyene passet på flokken av kveg fra hesteryggen og var ofte hjemmefra i lange perioder når kvegflokken skulle flyttes for eksempel til auksjoner. Cowboyene som Tines styreleder siktet til hadde fått sin renessanse på Jæren, og nå flyttet de kveg fra Tine til Q.
Hvorfor var dette en ”cowboy-kultur” som fortjente sterk kritikk? For det første fikk de en uakseptabel merpris for å flytte kveget sitt fra Tine til Q. For det andre slo flere av ”cowboyene” seg sammen i samdrifter. Dette var altså tilstrekkelig til at Frøyland sa at bøndene hadde blitt sin egne verste fiender og derfor refset han ”cowboy-kulturen”. At det var blitt konkurranse om råmelken var ikke et gode, men altså et onde for bonden. Jeg kan godt forstå, dersom du synes det er vanskelig å begripe Frøylands resonnementet.
Jeg skriver om dette fordi det er betegnende for en ”betent” konkurransesituasjon som var tilstede i hele verdikjeden.
Faksimile DN 03.10.2006
Våg å sloss mot dem sjøl om dere skulle få en smekk
Nationens referat fra Tines årsmøte var en god beskrivelse for hvordan mange så på det at Q vokste i meierimarkedet. Et eksempel finner vi blant annet i et årsmøteinnlegg fra Søren Seland fra region Tine-Sør. Han tok til orde for klarere og tøffere tale og handling mot Q-Meieriene på Jæren: ”Jeg appellerer til konsernstyret framover om å være tøffere mot Q-Meieriene. Våg å slåss mot dem, sjøl om dere skulle få en smekk fra Konkurransetilsynet.”
Tydeligvis var det noen ”cowboyer” som hadde overlevd også i Tinelandet? Muligens hadde Tine vært tjent med at cowboyene hadde levert fra seg pistolene før de slapp til på talerstolen på Tines årsmøte? Etter min mening var denne form for eierstyring underlig, fordi man her fra talerstolen på årsmøtet oppfordret ledelsen i Tine til å bryte konkurranseloven.
Det var ingen tvil om at det var høy temperatur i meieriindustrien i 2006. Bondelagets leder Bjarne Undheim ga et treffende bilde på hvilke holdninger som var rådende: ”Det ligger enorm politisk prestisje i å få etablert denne konkurransen og på mange måter kan en vel si det går langt utover vanlig folkeskikk her i samfunnet. Det virker som det er revnende likegyldig om det brukes en mengde penger, om det oppleves urettferdig, bare konkurransen kommer på plass, sier Undheim som beskriver det som en råskinnkonkurranse.”
Råskinnkonkurranse? I 2006 hadde Tine 87% og Q 13% markedsandel på melk. Det er vanskelig for meg å forestille meg lille Q som et råskinn i konkurranse med det dominante Tine. Tine kunne vel ha utslettet oss med det berømte ‘pennestrøket´, tenker jeg.
Kanonen rettes mot staten
Kavlifondet som eier Q, hadde pr 2006 finansiert Q med nesten 500 millioner kroner. Det var nå 100 måneder siden vi startet Q og vi hadde hatt negative resultater i hver eneste en av de 100 månedene vi hadde drevet Q. ”Råskinnkonkurransen” hadde kostet oss dyrt og det var nå prekært at Qs rammevilkår ble vesentlig forbedret.
Faksimile av DN 02.10.2006
Knut Herefoss, journalist i Nationen skrev følgende om situasjonen: ”Det er ingen grunn til å mistro Q på deres påstand om at rammevilkårene hindrer dem i å drive lønnsomt. De kan dokumentere at deres bedrift er minst like effektiv som andre sammenlignbare utenlandske meierier. De har et kjent og akseptert varemerke. Og de mener selv de ligger over såkalt ”kritisk masse” i produksjonen. Med andre ord er det bare rammevilkårene som står igjen som forklaring på at Q ikke kommer opp av den økonomiske hengemyra.”
Oppslaget i Nationen fikk generalsekretær Milli i Bondelaget til å se rødt: ”Herefoss sine betraktninger og vurderinger er dessverre både lettbeinte og overfladiske”, skrev generalsekretæren i Nationen.
Spørsmålet var om Herefoss sine betraktninger og vurderinger var så langt ut på jordet som Bondelaget ville ha det til? I en kommentar i Nationen sa jeg følgende om situasjonen: ”Uten Kavli hadde Q vært i skifteretten for lengst. Jeg vil ikke anbefale noen å ta opp konkurransen med Tine slik rammevilkår er nå. Ordningene må tilrettelegges for at private aktører skal kunne konkurrere. Jeg vil ikke skyte ned Tine, kanonen rettes mot staten”. ”Råskinnkonkurransen” hadde rett og slett ført til at Q nå var bankerott (slått i stykker).
Nervekrigen blusser opp
Fredag 16. Juni startet nervekrigen om Q for fullt. Erik Volden, Konsernsjef i Kavli og styreleder i Q holdt pressekonferanse og fortalte pressen at Q gikk til erstatningssøksmål mot staten. Erstatningssøksmål mot staten kom i stand , fordi vi mente at Landbruks- og Matdepartementet var ansvarlig for Q-Meierienes tap. Vi krevde en erstatning fra staten på 240 millioner kroner. Daværende Landbruks- og Matminister Terje Riis Johansen sa at han var overrasket over søksmålet og ga følgende kommentar til media: ”Jeg vil ikke være fornøyd hvis Q-Meieriene ikke fortsatt er i markedet som en betydelig aktør”.
Faksimile VG tirsdag 24. oktober 2006
Fire av landets fremste økonomiprofessorer mente at Q hadde en god sak. En gruppe bestående av professorene Trond Bjørnenak (NHH),Thore Johnsen (NHH), Christian Riis (BI) og Espen Moen (BI), hadde sett på markedsordningene for melk og mente at Q ikke konkurrerte på like vilkår med Tine. Professor Bjørnenak sa på vegne av gruppen: ”Q har mye goodwill i markedet, og har de beste forutsetninger for å lykkes. Det er veldig vanskelig å tenke seg at en slik aktør ikke skal gjøre det bra. Jeg er ikke i tvil om at det foregår en forskjellsbehandling.”
En 12 måneders nervekrig om Q var nå i gang. Skulle Q slaktes? selges? reddes? Kunne melke-Norge leve uten Q?
Det er ikke sikkert at det til slutt er Q som sitter igjen med svarteper
I et møte, allerede 7.mars 2006, med Landbruks- og Matminister Terje Riis Johansen hadde vi beskrevet den prekært dårlige økonomiske situasjonen i Q. Kort tid etter fikk vi et muntlig tilbud på 47,5 millioner kroner i omstillingsstøtte. Tilbudet ble formidlet av Ekspedisjonssjef Leif Forsell i Landbruks- og Matdepartementet. Tilbudet ble senere trukket tilbake og vi fikk derfor aldri noen omstillingsstøtte. Vi mente at dette kom som en følge av at vi gikk til søksmål mot staten i juni. Senere hadde vi et oppslag om dette i VG (23.oktober 2006) hvor overskriften var : ”Tapssluk – kan havne utenlands”. Ekspedisjonssjef Forsell forsvarte Landbruks- og Matdepartementet ved å si: ”det er riktig at det var et møte med statsråden i mars ,og at det er riktig at beløpet var 9,5 millioner hvert år i fem år. Men de fikk aldri et tilbud om penger – Q-Meieriene fikk en invitasjon til å skrive en søknad – men den søknaden fikk vi aldri, sier Forsell. Han sier at det også var en forutsetning for at pengene skulle bevilges at Kavli beholdt eierskapet”. Dagen etter, 24. Oktober 2006, gikk Styreleder i Q, Erik Volden, ut i VG og sa rett ut at Ekspedisjonssjef Forsell løy om løftet på 47,5 millioner kroner. Å beskylde Landbruks- og Matdepartementet for løgn var ikke enkelt, men for lille Q var det helt nødvendig å si ifra i forhold til hva vi mente var urettferdig.
Faksimile fra VG 23.10.2006
Davids kamp mot Goliat tiltok som følge av dette i styrke. Avisene var nå fulle av oppslag om Q: ”Prekært for Q-Meieriene”, ”Nedleggelse eller salg”, ”Kavli vurderer Q-salg” “Q-direktør føler seg holdt for narr”, ”Truer med å legge ned”, ”Arla vil ikke kjøpe Q”, ”Nervekrig om Q-Meieriene”, ”Q-Meierienes underskudd:-myndighetene undergraver” ,”Q-bønder i opprør”, ”Ikke fornøyd hvis Q forsvinner”, ”Ny kamp om melkemillionene”, ”Konkurranse på ulike vilkår” ,”Melk og juss i sur blanding”, ”Q melker Kavli for store penger”, ”Hvite løgner om spilt melk” ……..
”Det er ikke sikkert at det til slutt er Q som sitter igjen med svarteper”, sa jeg i et intervju til Dagens Næringsliv. Hadde Q forsvunnet i 2006 , hadde det bare vært mulig å få til konkurranse i konsum-melkmarkedet i Norge gjennom importkonkurranse. I et slikt tilfelle ville det vært Bondelaget & co. som hadde endt opp med svarteper.
”Q-boyene” bare reiste seg opp, og gikk
Midt oppe i all hurlumheien med staten, Tine og Bondelaget, informerte vi melkeprodusentene i Q (de såkalt ”cowboyene” som Frøyland late dem) om at vi måtte redusere melkeprisen med 6 øre pr liter melk, fordi vi ikke var i stand til å opprettholde den høye melkeprisen. Mer enn 200 melkeprodusenter hadde møtt fram på Bore samfunnshus på Jæren. Budskapet om redusert melkepris ble ikke mottatt som et godt budskap og midt i presentasjonen vår, reiste bøndene seg opp og gikk. Nervekrigen om Q hadde nådd et nytt nivå.
Etter å ha lest dette blogginnlegget håper jeg at du har fått en bedre forståelse av at det var naturlig for meg å assosiere Qs situasjon i 2006 med sangene: ”Don´t Save Me”, ”We Shall Overcome” og ”A Matter Of Life And Death”. Trodde vi selv på at Q kom til å overleve? Følg med i neste Q-historie blogginnlegg.
Lærepunkter til deg som vil igangsette noe tilsvarende som Q:
- Økt volum gir deg ikke alltid en bedret økonomisk situasjon.
- Skaff deg gode sparringspartnere som kan hjelpe deg til å holde rett perspektiv når det ser som mørkest ut.
- Velg ut de slagene som gjør at du vinner krigen.
- Ha en åpen og ærlig relasjon til journalistene , husk du får den oppmerksomheten du fortjener.
- Uten lojale forbrukere som støtter og ansatte med ”stå-på-vilje” i verdensklasse blir det vanskelig å takle slik motstand som Q har opplevd.
